Sesongens første snø hadde lagt seg på de høyeste toppene, men der vi gikk var det enda vegetasjon. Vi ville så gjerne rekke en tur til opp til utsiktspunktet vårt.
Vi hadde for anledningen fått med oss søsteren min. Hun likte det hun så, og fargene var med på å male opplevelsen enda litt vakrere.
Vi har sittet ved dette punktet flere ganger i høst, med noe varmt i koppen og kjeks og tursjokolade ved siden av. Her har vi allerede rukket å spinne mange drømmer. Mon tro om det kommer til å bli noe av noen av dem?
Selfie med papirtelefon, søt kakao og varm kaffe.
En liten boble av tid sammen, før hverdagen raser videre igjen.
Høsten vår har vært fylt av disse små utfluktene. Midt i fargene, midt i den friske fjellufta. Slik har vi klart å holde fast i det fineste vi har rundt oss akkurat nå. Sånt vokser drømmer seg store av.