Ting overlever fortellingene om dem. De blir igjen og samler støv når minnene blekner, når navn går tapt, når de siste som vet ikke er her mer.
Vi kan holde i dem, undersøke dem og lete etter spor.
Vi kan prøve å sette sammen bitene til en helhet.
Vi kan forsøke å skape våre egne forestillinger.
Men vi får aldri helt visshet. Det forblir forestillinger.
Noen historier forsvinner bare. Ikke fordi de var uviktige, men fordi de som kunne fortalt dem ikke lenger er her.
Fortiden kommer aldri tilbake. Men den etterlater seg spor som gjør at vi fortsetter å undre, å føle oss knyttet til den. Slik holder vi fantasien om den i live, gransker den og gir den plass i det som er nå.
…
[Maleskrinet og pennen vi fant i huset vi overtok. Hvem blandet fargene og hva malte de? Hvilke ord skrev pennen?]
[Bildene fra markedet i Berlin. Hva spilte musikerne? Fikk damene førerkort den dagen?]
[Hesten fra bestemor. Hvordan knustes halen? Hva tenkte hun da? Hvilken betydning hadde den for henne siden hun tok seg tid til å lime den?]
[Brevene fra Østerrike. Hvordan var faren til min far? Hvilket liv førte han der? Hvordan levde han med vissheten om sporene han hade satt igjen i Norge?]
[Pengene fra svunne tider og land som ikke finnes mer. Hvilke hender har de vandret mellom? Har de vært i overflod, eller ble de nødig brukt?]
…
#letsdo52
#forgotten