Botanisk hage som plaster på såret
Jeg liker grønne lunger. Oaser der tiden endrer takt og man sanser litt sterkere.
Etter å ha tatt farvel med et kapittel i livsløpet vårt, dro vi til Botanisk hage på Tøyen for å lufte ut tungsinnet. Vi startet med å få opp blodsukkeret, og nøt både bakst, is og kaffe fra Handwerk Botaniske. Det er oppsiktsvekkende hvor mye bedre alt smaker under dansende trekroner.
Jeg hadde en gang en hage bestemoren min bygde opp, basert på stauder hun hadde plukket med seg gjennom et langt liv. Vi gikk til oldemors hage for å mimre, og jeg fant igjen mange av de nostalgiske plantene fra bestemors hage.
Etterpå ble vi sittende ved vann, i en god stillhet.
Da vi plutselig befant oss i skyggen av et ginkgotre, ble jeg nesten starstruck. Det er den planten som har eksistert lengst på jorda, og i enkelte kulturer regnes den som hellig. Jeg kjente på en form for tidløshet, og kjente meg heldig som fikk hvile litt under det.
Etterpå var det Ds tur til å bli overveldet, da hun så et tre hun var overbevist om at var restene av foten til et troll. Vi valgte å trekke oss inn, i ly for skremmende kjemper.
I Victoriahuset var det som å ta en tidsreise tilbake til 1800-tallet. Jeg elsket estetikken, og at det i hjertet av det hele var bygd et rom med og rundt gigantiske nøkkeroser. Det var nesten vemodig vakkert.
Palmehuset var også storslagent, og viste fram mer av 1800-tallets estetikk. Jeg følte meg som i en tidskapsel, og kunne ha blitt der leeeenge -hadde det ikke vært for at det var så kokende varmt der inne.
Dagen var over middagshøyda, og vi fant ut at det var på tide å reise hjem igjen. Med én person mindre rundt matbordet, men med mange fine inntrykk fra både året og dagen.