En tur til akkurat rett tid

Påsken kom og det føltes som våren ankom sammen med den. Men plutselig kom det et kraftig snøfall, og de spede vårtegnene ble skjult under et lag med hvitt. Vi gikk en tur på veier vi ikke har gått på før, inn i skogen. Der fant vi et vakkert skue: gåsunger med iskrystaller. Et møte mellom årstidene.

Turen startet brått, med temmelig bratte stigninger. Snøen gjorde det tyngre å gå, og vi ble fort varme. Men nesten før vi visste ordet av det, hadde vi besteget de største bakkene. Da var det greit å kle litt på seg igjen. Det føltes som førjulstid, når snøen enda er myk og hvit og luften er ladet av forventninger. Alt var mykt og stille og godt.

Den nye, ubrukte snøen var for fristende: D måtte bare kaste snø på pappa M.

A fanget bilder av det som framstod som bittesmå juletrær i snøen, mens D kunne konstatere at påskeharen hadde vært her også.

Skogen var stor og stille, og lufta var forfriskende og crisp.

Nysnøen lå vakkert på grenene, og fikk det til å se ut som alle trærne hadde pyntet seg.

Det var noe med snøfallet, temperaturen, timingen og selskapet som gjorde dette til en rusletur vi kommet til å huske. Det var som vi i tiden den tok var i et eget univers, der naturen var forsterket og hverdagens støy var skjøvet unna.

På et tidspunkt hadde vi fullført sløyfa. Vi kom ned til sivilisasjonen, og varmegradene hadde begynt å spise av snøen. Magien var brutt, men følelsen tok vi med oss.

Vi gikk turen igjen neste dag, men da var alt annerledes. Det gjorde oss ekstra takknemlige for turen vi tok, til akkurat rett tid.