Et våreventyr
Det var en dag i mai, og hvitveisen hadde allerede blomstret lenge. Mormor var på besøk, og da blir vi alltid ekstra eventyrlystne. Mormor knyttet et bånd i håret til D for å kontrollere de lyse lokkene i vindværet. Så søkte vi mot Eventyrskogen, for ly og magisk stemning.
Vi hadde ikke før entret det parallelle universet før D fant en trestamme hun ville gynge på. Naturens egen lekepark er alltid i nærheten hvis man bare ser seg rundt.
Turen gikk dypere inn i skogen. D gjorde sitt beste for ikke å tråkke på noen av de hvite skattene som var overalt rundt oss.
Flere steder underveis måtte vi stoppe opp. Betrakte. Prøveklatre. Studere.
Der det var tett med vegetasjon, bøyde vi forsiktig til side de grønne armene. Innimellom åpnet alt seg, og sola fra verden utenfor strakk seg ned til oss gjennom de høye trekronene.
Og så, med ett, var vi tilbake i det vanlige igjen. På et jorde der løvetannen er i ferd med å overta med sin varme farge.
Vi var sultne på enda litt mer eventyr, og fortsatte ekspedisjonen vår. Vi smøg oss inn i en enda trangere skog. Håpet var at vi midt i all vegetasjonen skulle klare å finne en liten oase jeg minnes fra barndommen min. Og vi ble belønnet for strevet. Plutselig dukket det opp foran oss, tjernet i skogen. Det lå der med gullstøv på overflaten, beskyttet av skogen selv. Utrolig vakkert.
Tenk å ha en ekstra verden å tre inn i i sin egen bakhage. Vi er heldige. Magien er aldri lenger unna enn et lite steinkast.