Hytteterapi

Verden er så surrealistisk for tiden. Vi tok med oss de vanskelige tankene på fjellet for å få luftet dem og kanskje også sette dem litt på pause.

Det var godt å starte utflukten med lunsj i det fri. Sola varmet, lufta var frisk som en sildrende fjellbekk, og de eneste lydene som blandet seg med stemmesurret vårt var sangglade fugler.

Etter lunsj ville lilleD prøve skiene sine. Hun har ikke gått altfor mye før, så dette var nærmest som en førstereis å regne. Det gikk kjempefint, og hun fant raskt ut av hvordan hun kunne bruke stavene (eller stokkene, som hun kaller dem) til å heve opplevelsen. Hun prøvde seg til og med på noen slake hellinger, og hadde fin sitte-på-huk-positur på ferden. Innimellom datt hun, og erklærte da med innlevelse at “Det er heilt umulig!” Heldigvis var hun fort på beina igjen, like blid.

Skituren ble i en glidende overgang til en spasertur, og vi tok en nærmere kikk på nabolaget vårt. Det er kraftig utbygd siden jeg hadde mine barndomsferier på hytta, men de elegante fjellene står der de alltid har stått, og sjelefreden jeg føler når jeg kommer dit er like intakt.

Den friske fjellufta er også som den alltid har vært, og lilleD er ikke den første som har blitt rammet av akutt døsighet. Hun passerte flamingoen hun hadde gledet seg til å ake på, men viste den null interesse. Nå var det bare en cowboystrekk på sofaen som gjaldt.

Begge jentene pakket seg godt inn, og fikk litt god avslapningstid mens hytta fyltes av gode hverdagslyder.

Vi sørget for å holde fyr i ovnen, og la på en kubbe til. M fyrte opp gassblusset og kokte opp vann til et par kopper kaffe. Jeg åpnet døra til soverommet og lot litt av varmen slippe inn dit, så det skulle bli en behagelig natt. Vedkubbene knitret og varmen fra ovnen sørget for å tørke det våte tøyet vårt. M kvernet opp kaffebønner og laget pour over i ekte hyttestil. Og plutselig var kaffen klar…

Etter å ha samlet energi, var det på med ytterklærne igjen. En bålplass ble etablert, og vi fikk fres på dagens middag: grillpølser.

Mens vi satt der, begynte sola å bevege seg mot kanten av horisonten, og alle omgivelsene våre ble pakket inn i et dust lys. Plutselig hadde virkeligheten kledd seg i sitt eget skjønnhetsfilter.

Vi trakk inn igjen, og brukte tiden vi hadde igjen med lys til å gjøre fine ting sammen. Vi klipte og limte og lagde kunst…

…spiste litt godteri…

…lyttet til røverhistorier…

…drakk kakao med sugerør (ja, det går faktisk an…)…

…og ga hverandre lange klemmer.

Vi fikk en natt med skikkelig kvalitetssøvn (fjelluft er magisk), og var mer enn klare for en ny dag. Den bød på reprise av alt som er fint, før vi måtte reise hjem igjen. Mye lettere til sinns, med en følelse av å ha vært på spa.

Tilbake i det normale ser verden ganske lik ut som da vi trykket på pauseknappen. Turen ble virkelig en påminnelse om hvor heldige vi er som lever de livene vi lever. Selv om jeg trenger litt avstand fra det tunge, anerkjenner jeg at det skjer, og jeg tenker at det er vår plikt å hjelpe de som ikke er like heldige som oss akkurat nå.

#vistårmedukraina