En dag full av flagg, frisk vind og is i alle former
Så ble det barnas dag igjen. Etter stryking av skjorter, duker, flagg og andre nødvendigheter kvelden før, var det bare å ta fatt på dagen. Vi har hatt en kald mai, så dagens hvitveiser var litt puslete, og vi stod opp litt for seint til at vi hadde full kontroll. Men feiring ble det likevel, og når D var fornøyd, var vi fornøyde.
Etter en litt hektisk innspurt på morgenen, la vi i vei mot oppmøtested for toget. D blomstret glad i forveien. Hun hadde ingen tid å miste.
Bak oss lå det dagevis av regnvær og lav temperatur. Men akkurat denne dagen ble det heldigvis et lite opphold. Skyene gled til side, og det slapp noen etterlengtede solstråler gjennom. Det gjorde alle litt ekstra oppstemte. M plystret og D nærmest lettet fra bakken. Ekstra koselig var det at mamma mormor var kommet for å holde oss med selskap.
D går jo i 1. klasse nå, og i år fikk vi litt uventet beskjed fra henne om at i år var hun stor nok til å gå i toget alene. Da gikk vi for plan B, og bevegde oss langs ruta, sånn at vi fikk sporadiske glimt av henne på veien. Hun tok togingen med stort alvor, og var dypt konsentrert om oppgaven.
Etter toget ble det som vanlig en kort pause, med sanking av russekort, tale av ordføreren, korpsmusikk og Ja, vi elsker. D sang med alt hun klarte. Ikke lenge etterpå bar det videre til neste post på programmet: feiring med sambygdinger. Etter en kort tur i bil var der vi skulle være.
Førsteprioritet da vi kom fram var å kjøpe en is. D hadde planer om å slå storesøsters gamle isrekord, så det var om å gjøre å bare komme seg i gang med utfordringen.
Etter å ha sondert terrenget litt og utfordret pappa M, turte D å prøve seg på noen av aktivitetene.
Premiene var små skatter jeg samlet for henne i veska mi, og solstrålene danset i de gylne hårlokkene hennes.
D prøvde fiskelykken også, og fangsten ville hun straks ta i bruk. Barn elsker ballonger, og D er intet unntak. Litt ekstra spennende ble det jo når vinden innimellom ville være med og leke. Det er en krevende sport å løpe etter ballonger på villspor i en sid bunad…
Potetløp måtte selvfølgelig også til. Det var fint å løpe med et søskenbarn som var omtrent like lang i beina.
Når hun først var så godt i gang, måtte hun selvfølgelig gå for en annen klassiker: kaste på blikkboks. Det gikk strålende, og det ble en ny tur til premiebøtta.
Når man jobber så hardt, blir man selvfølgelig sulten. Vi fant oss et ledig sted å hvile beina mens vi spiste litt kake. D åt med hele ansiktet, noe som pleier å være et tegn på at hun koser seg.
Men D hadde fortsatt mye energi i kroppen, og ikke lenge etterpå var hun klar for å bruke seg igjen.
Mamma/mormor var som alltid elegant, og det var så fint at hun ville dele dagen med oss.
Ny premie, ny ballong, nye muligheter til å finne på ablegøyer.
Det nærmet seg tid for hjemreise, men D ville gjerne slynge seg litt i apparatene først.
Og så måtte hun bare få unna én lek til. Hun fikk til og med med seg den aller siste premien i premiebøtta.
Vel hjemme igjen tok vi alle på oss noe mer komfortabelt. Vi gjorde klart for grilling og dekte på til familieselskap ute. Vi ventet nemlig en liten håndfull gjester. Men nå blåste det opp, og både duk og dekorasjoner måtte jobbe hardt for å holde på plassen sin. Vi relokaliserte til spisebordet inne. Men grilling ble det uansett.
Til dessert ble det Ms spesialitet: key lime pai. For anledningen med noen 17. mai inspirerte bær ved siden av. Det fungerte fint sammen. Barna fikk tilbud om is, og D nærmet seg målet sitt for dagen.
Etter hvert dro gjestene, og det var på tide å ta inn over seg at det var skoledag neste dag. Dagen fadet rolig ut, og om det ikke ble nye isrekord, ble i alle fall den gamle tangert.