De siste øyeblikkene sammen
Så er enda et kapittel avsluttet, og I har reist hjem til Tyskland igjen.
Siden det var en litt høytidelig dag, ønsket D å pynte seg litt ekstra. Da ble det naturlig med enhjørningkjole og ansiktsmaling etter mønster fra regnbuegeparden.
Vi inviterte familien til lunsj, og været tillot at vi nøt maten under åpen himmel.
Etter maten ville vi ta en siste rundtur i nabolaget. Etter å ha utrusta mamma med tursko og overbevist D om at det ikke egnet seg med sparkesykkel på nettopp denne turen, la vi i vei mot eventyrskogen.
Den var blitt litt isolert etter stormen som raste en vinter for noen år siden. Vi kom inn i den, men ikke gjennom. Men det gjorde ingenting. Der inne var verden i en annen takt, i le under de høye trekronene. Vi ble litt nostalgiske og tankefulle. Selv om tiden stod litt stille der inne, ville den starte igjen når vi kom ut av skogen. Og snart ville dagen være på hell…
På vei hjem fant vi en sommerfugl som hadde blitt innhentet av tiden. Jentene ga den en verdig begravelse.
To varme hender fant hverandre, og jentene gikk på oppdagelsesferd sammen en siste gang.
Vel hjemme igjen samlet vi oss på verandaen enda en gang. Der spiste vi Ms lune gulrotkake, mens sola fortsatt smilte til oss.
To jenter avkjølte seg i ettermiddagsvarmen. Og latteren deres skrev seg inn i minneboka om året som har gått.