En forsmak på våren

En dag i april trodde vi våren hadde kommet helt på ordentlig. Vi gikk ut uten ytterjakker, og på det hemmelige stedet vårt, der vi pleier å finne årets først hvitveis, stod den der så stolt og rank.

Vi tok med stemorsblomstene vi hadde pleid inne ut i sola, og så dem komme ordentlig til sin rett i sine sofistikerte farger.

Så tok vi med oss det velbrukte piknikteppet ut for første gang denne sesongen, og la oss ned på magen, mens vi sprellet med bena bak oss. Vinden var i et ertete humør og prøvde å rive fra oss arkene vi hadde funnet fram. Vi overlistet den. Mens trekkfuglene holdt oss med selskap, farget vi fram våre egne universer.

Det er noe helt spesielt med denne brytningsperioden, når man går rundt med bare legger, samtidig som snøen enda ligger gjenstridig igjen i flekker på plenen.

Men himmelen over oss var uansett instendig blå, og det føltes som vår. Til og med nesten litt som sommer.

Etter hvert ble vinden litt lumskere, og vi trakk helt inn i solveggen, der de beisa veggene magasinerte varmen enda litt til. Vi hentet noen puter og lå mykt og bare kjente på vårdagen, helt til det ble tid for å trekke inn for å spise kveldsmat.

…

De neste dagene ble det kaldere igjen, men vi hadde fått en liten smak av våren, og klarte å slå oss til ro med at den snart er her for fullt.