En myte dør

Vi har et lite rabarbrabed bakerst i hagen, der jorden er karrig og plantene steller seg litt selv. Vi har ikke hatt så høye forventninger til denne rabarbraen, men synes den er samarbeidsvillig, og gir oss akkurat nok avkastning til at vi kan lage noe å kose oss med.

Så også i år. Vi rakk akkurat å få dem inn før sankthans, for det har vi hørt at er viktig. Stilkene var slanke og nusselige, og akkurat sure nok til at vi fikk en liten rykning i ansiktet når vi smakte på dem. Det var belønning etter innsats. Artig, men ikke et prestisjeprosjekt.

Det så ekstra karrig ut da vi høstet inn, for vi hadde nettopp harvet opp grunnen rundt for å prøve å anlegge en litt mer velstelt gressmatte.

Vi smakte til med litt sukker, og da ble utprøvingen litt mer ettertraktet.

Resten tok vi med inn og bakte ei rabarbrakake.

…

Siden da har gresset spirt rundt rabarbrabedet, og området ser mye frodigere ut. Litt uventet har også rabarbraen kommet med nye planter. Og nå er bedet mye rikere enn til sankthans. Jeg tok meg en prøvesmak, for stilkene så så kraftige og saftfulle ut. Og, jammen, det smakte skikkelig godt! Jeg måtte konferere med verdensveven, og den kunne bekrefte at det er helt i orden å spise rabarbra også nå. Det er bare bladene som ikke skal spises nå -men de spiser man vel ikke på noe tidspunkt uansett..? Dermed kan jeg avlive den seiglivede myten om at rabarbra er uspiselig etter sankthans. Så det blir kanskje ei rabarbrakake til på oss før sesongen er over..?