En siste utflukt på randen av sommeren
Det var de siste dagene før hverdagen skulle til å dundre i gang igjen etter sommerferien. Vi bestemte oss for å reise på en siste utflukt mens dagene enda var våre egne. Vi reiste til Oslo.
Etter innsjekk i leiligheten vi hadde fått låne, gikk vi rett til Vigelandsparken. Det var en deilig ettermiddag i storbyen, passe varmt og passe mye folk. Det var rart å ta bilde av noen av de samme motivene som jeg kjenner igjen fra barndommens fotoalbum. Den gangen var det søsteren min og jeg som nysgjerrige betraktet alle kroppene og positurene. Et halvt liv senere er det mitt barn som undrer seg. Det er noe både vakkert og uendelig sentimentalt over det.
Etter parken var det på høy tid å få seg litt middagsmat. Vi kunne gått på Lofotstua og fått oss et måltid som lå godt i magen. I stedet ble det et burgersted i nærheten. Av og til kan det være vanskelig å finne noe som treffer ganen til tre ulike mennesker samtidig…
D hadde et stort ønske om å få se NRK, så etter mat ble det en liten ekskursjon rundt i byen. Vi fant det vi skulle, og D erklærte at hun vil begynne å jobbe i NRK når hun blir stor.
Neste morgen startet vi med å få oss en frokost på et av spisestedene i nabolaget.
Så tok vi beina fatt igjen. Selv om Oslo er en liten by sammenliknet med andre byer vi har vært i, er det alltid ting å oppdage hvis man bare ser. Vi har blitt mer og mer glade i å gå på oppdagelsesferd i hovedstaden vår.
Ingen tur til Oslo uten å bevege seg gjennom Skulpturparken.
D har spesielt lagt sin elsk på reven. Det fascinerer henne at det er barns ideer som har tatt form og blitt til skulpturene i parken. Tenk at det man har inni hodet kan komme ut og bli til noe man kan se og ta på..!
M ledet oss i retning Café Amsterdam, bare så jeg skulle få et fint motiv av veggkunsten der. Jeg setter stor pris på slike overraskelser. Kanskje det er en av måtene han har funnet ut at han kan vise meg kjærlighet på?
Vi trakk etter hvert mot vannet, som vi så ofte gjør. Det er noe beroligende med det. Og det ble nødvendig. For nå hadde det virkelig begynt å kile i magen til D.
Hun hadde nemlig en avtale om å ta hull i ørene. Hun hadde sett fram til det lenge, men nå som det nærmet seg, holdt sommerfuglvingene på å få helt overtaket. Vi prøvde å distrahere tankene hennes med en is.
Heldigvis fikk hun kontroll over svingeslagene. Hun gjennomførte med glans, og alle i salongen skrøyt av henne og sa at hun hadde vært modig. Jammen klarte hun ikke å sjarmere seg til å få en is til, siden det var litt varmt på øreflippene…
Siden vi var i området, bestemte vi oss for å ta en nærmere titt på Grønland. Her bodde jeg mine to første leveår. Jeg husker naturlig nok ikke noe av det, men jeg har elsket å se på bilder av dette også i de gamle fotoalbumene.
Litt ekstra spesielt var det da vi fant Grønlandsleiret 55. Dette var adressen vi bodde på den gangen. Nå ser det ut til at bygningen er borte, men adressen består. Med alle sine minner.
Etter et cafébesøk og litt energipåfyll kjente vi at bygda begynte å kalle på oss igjen. Vi var fortsatt på oppdagelsesferd, men beveget oss med en viss målrettethet mot der bilen vår stod parkert.
Det var litt sentimentalt å krysse slottsplassen, for sist vi var der var det et folkehav der som ville ta imot fotballheltene våre. Det ble like sentimentalt å ta fram bildene nå, for nå minte synet av slottsplassen meg om blomsterhavet og sorgen etter kong Haralds død. Slottsplassen har virkelig blitt Norges hjerte den siste tiden.
Og så var plutselig tiden vår i storbyen oppbrukt for denne gang. En liten biltur unna ventet et nytt skoleår, nye oppgaver og nye utfordringer. Vi hadde fått godt påfyll, og var så klare vi kunne bli.
…
Farvel, sommeren 2026.