Den aller første skoledagen
Så kom endelig dagen. Første skoledag. Hun var preget av stundens alvor, lille D. Denne gangen var det jo helt på ordentlig.
Først samlet alle førsteklassingene seg ved flaggstanga på skoleplassen. Så gikk alle de håpefulle sammen med foreldrene sine til gymsalen. Der ble de høytidelig tatt imot av rektor, før de fikk hilse på kontaktlæreren sin. D var fortsatt veldig alvorlig. Jeg hadde så lyst til å gå opp til henne, holde henne i hånda og gi henne en klem. Men hun var fast bestemt på at hun var stor nok til å stå der uten mamma og pappa.
Vi fikk følge med til klasserommet, og fikk se henne finne plassen sin og det som var lagt klart til henne der. Hun satte seg på stolen sin, med bena foldet pent under seg. Det var langt ned til gulvet.
Etter hvert kom det noen smil, og da det var tid for lunsj løsnet det ordentlig. Mens hun satt der med nistepakka si, kjente hun seg klar for å prøve videre uten oss. Hun sendte oss av gårde, og vi gikk stolte ut i resten av dagen.
Hun var mye tøffere i trynet da hun var ferdig med første skoledag. Nesten litt for tøff for seg selv. Masse attitude og overmot. Men innerst inne var hun nok først og fremst stolt…
Hun var litt mettet av inntrykk, og det var bra at første skoledag tilfeldigvis var en vakker sensommerdag med sol skinnende fra blå himmel. Da var det fint å tråkke rundt i hagen, lufte tankene og hvile øynene på noe vakkert.
Til slutt fikk jeg også lov til å ta bilder av henne, med skolesekken og første-skoledag-kjolen. Uanstrengt, glad, kul og trygg på hva det vil si å gå på skolen.
…
Og så var et nytt kapittel i familieboka vår påstartet.