Let´s do 52/20: Outdoors
Over trekronene duver skyene. Et øyeblikk føles det som jord og luft berører hverandre. Men bare flyktig -de driver like fort fra hverandre. Kanskje fører de samtaler der oppe som vi ikke kan høre?
Den blå himmelen åpner seg mot alt og finnes i alt. I den innerste kroken i stemorsblomsten, i stillheten, i barnets øyne, i den solvarme terrakottaen og i refleksjonene.
Vannet gjør verden dobbelt så stor og gir det vi ser en ny dimensjon.
Å gå langs alt som er i vekst. Sanse med hele seg. Være helt og fullt til stede, uten hast og uten retning. Bare nyte det man er midt i.
Noen øyeblikk er ved å briste, og er snart over. Men naturens hukommelse er pålitelig, og hånden som stryker over det som snart er borte vet at det kommer tilbake ved neste runddans.
Solens stråler danser i jentas hår, får blomstene til å strekke seg og lager spill i bekken som enda frakter fjellsmeltevann mot havet. De varmer opp svaberget, får pollenet til å skinne som gull og farger vannet med himmelens teint.
Varmen fra dagen som har vært sitter dypt i berget. Ettermiddagshimmelen drysser det gylne lyset sitt over. Hun blir bare værende. Alt er akkurat så stort som det trenger å være.
#letsdo52
#outdoors