17. mai fra barnas perspektiv
Så ble det barnas dag igjen. Og etter en litt kaotisk morgen ble vi klare for det som lå foran oss.
D var klar, med flagg, trompet, 17. mai-sløyfe og bunad.
Vi hadde besøk av mormor, og sammen med henne ruslet vi mot oppmøtested for toget. I grøftekanten lyste skinnende løvetenner mot D, og hun måtte plukke med seg litt glede på veien.
Plutselig var det i gang, med toging, hurrarop og vaiende flagg.
Etter taler og sang, korpsmusikk og en liten hvilepuase for bein som hadde gått langt, gikk turen videre til dagens samlingspunkt for feststemte mennesker.
Der ble det fort tid for dagens første is. Premiesankingen var i gang nesten før jeg rakk å registrere det. Kaker måtte smakes på, og D sjekket om det enda var lyd igjen i hornet.
Sekkeløp var Ds førstevalg denne gangen. Det ble mange hoppeturer, mange fall, og mange premier…
Fisking var vanskelig, men desto mer om å gjøre å få til. M var minst like interessert i å mestre det som D.
Etter hvert måtte bunadssko som var akkurat litt for små byttes ut med alternativt skotøy. Da ble det mer overkommelig å ta seg en tur i klatrestativene også.
Når man har det gøy flyr tida, og plutselig hadde arrangementet kommet til finalen. Men det var heldigvis mer dag igjen, og fortsatt muligheter til å feire barnas dag.
Vi tok en liten pust i bakken hjemme. Det var godt å ta av seg bunaden og kle på seg noe lettere.
M gjorde klart til grilling, mens vi andre trakk ut i hagen. Gressklipperen er for øyeblikket på verksted, så løvetennene har erobret plenen fullstendig. Fra et plenperspektiv er det nok frustrerende, men jeg synes først og fremst det er vakkert.
Dagen var varm og strålende, latteren satt løst, og varme kropper gjorde akrobatiske øvelser. Det var en sånn perfekt nesten-sommerferie-dag, der alt var lyst og lett og godt.
Det ble middagstid, og bare sporene etter en leken ettermiddag lå igjen da vi gikk turen opp bakkene, i retning naboene. Der ventet grilling og godt selskap.
Før middag kjølte barna seg ned med svalende dråper fra vannslangen. Etter mat var det fortsatt godt og varmt, og de kastet seg like godt ut i bassenget.
Alle gode ting har en slutt, og når barna begynte å få gåsehud, var det på tide å avslutte badinga. Heldigvis er det jo sånn at når en dør lukkes, åpnes en annen. Og nå stod kakebordet klart og ventet på dem.
…
Mens ettermiddagssola kastet sin siste varme over oss, nøt vi selskapet, desserten og takknemligheten over at D hadde hatt en fering som innfridde forventningene. Og jammen kunne vi konstatere at vi voksne også hadde kost oss temmelig mye.