Let’s do 52/9: Time
Refleksjonen i speilet av rommet som nettopp var fylt med liv. Nå er det stille. Tomt. Men er det ikke sånn at tiden leger alle sår?
E har reist, og det er bare ekkoet igjen. Men sporene etter henne er myke og varme. Fulle av kjærlighet.
Søster-walkie-talkiene, restene etter vennskapssmykkene de laget sammen, søsterspillet E laget til de to, og hverdagsrotet som er igjen etter aktivitetene de to gjorde sammen. Hjertet mitt blir varmt når jeg ser avtrykkene etter dem.
Boka hun valgte bort fordi plassen var begrenset. Nøstene hun heklet med de siste dagene, mens vi så på mimre-TV og bare var. De små identitetsmarkørene som sier så mye om det fine mennesket hun er.
Noen spor minner meg om tiden da hun nettopp hadde kommet hjem. Det var midt i desember, og vi hadde en liten evighet av tid sammen foran oss. Hun snakket engasjert om filmen sin, viste den på lerret i stua, og visste både at jeg kom til å gråte og når jeg kom til å gråte. Nå gråter jeg fordi vi ikke lenger har all den tiden foran oss lenger. Den ligger bak oss. Men tiden leger kanskje alle sår?
Hjertet svulmer når jeg ser pynten som henger igjen etter bursdagen. D var lei seg for at vi ikke hadde funnet noe som passet hestetemaet hun ønsket seg. E satte seg ned og laget en unik vimpelrekke av sjarmerende hester. Hun viser kjærlighet på de vakreste måter.
Hun opprettet også et eget spa for D som var åpent i helgene. Der var det mulig å få ansiktsmaske og fotmassasje. En etterlatt ansiktsmaske vitner om at tiden gikk for fort. Vi får ha den til gode til en annen gang.
I bursdagsgave til D ga hun bort en pakke melkehjerter -fordi hun vet det er noe av det beste hun kan få. Omsorgen hennes for lillesøster en nærmest grenseløs.
Prosjekter i papp vitner om leker som startet men ikke ble fullbyrdet. Det ser ut som de bare tok en liten pause, og hadde tenkt å fortsette like etterpå. På badet ser det ut som hun når som helst skal ta fatt på morgenstellet sitt. Men det er bare løse ender. Hun er langt borte nå.
Rosebuketten som lenge stod der så rank og fin, visnet den dagen hun dro. Jeg går rundt med et stort vemod i meg, og kjenner bare på tomhet. Men innerst inne vet jeg heldigvis at jeg føler så sterkt fordi jeg elsker så høyt. Og tiden leger alle sår. Heldigvis.
#letsdo52
#time