Teltliv på Sørlandet
En lørdag ettermiddag pakket vi i bilen og kjørte mot Sørlandet, til campingplassen vi har vært på flere ganger de siste årene. Det startet med covidsommer, der vi plutselig måtte feriere innenlands. Det ble det siste lille pushet vi trengte for å kjøpe campingvogn. Denne campingplassen på Sørlandet ble vårt Saltkråkan, og vi elsker å være der. Nå er campingvogna solgt, men vi visste råd. I år ble det teltsommer på oss.
Vi kom fram i den gylne timen, og sprang rett ned til campingstranda for et lykkelig gjensyn. Det satt som en deilig kiling i magen.
Teltene kom opp, og vi satte opp en liten camp mellom dem. Det var deilig å våkne opp til skyfri himmel og fine sommertemperaturer. Vi hadde god tid og lave skuldre. D hadde det ikke travelt med å komme seg ut av pysjen, og vi hadde god tid til å nyte frokosten, med ferske rundstykker, friske jordbær og kaffe kokt på nykvernede bønner.
Vi spilte spill og tok oss etter hvert en tur ned til stranda. Det var bare noen meter å tusle på bare tær, så var vi der.
Det var formiddag, men allerede deilig badetemperatur.
D var muligens havfrue i et tidligere liv. Hun elsker strandliv, bølgeskvulp og vann. Hun bygget sin egen by der nede, i håp om å alltid kunne være der.
Etter hvert tråkket vi oss likevel de få metrene opp til campen vår for å avkjøle oss med is. Sola stod på, og det var det eneste riktige å gjøre.
Etter hvert kom også søsteren min som er fastboende på Sørlandet. Hun inviterte oss på kaffe og noe søtt hjemme hos seg.
Derfra var det også kort vei til noen lokale hester. D nærmet seg dem som en ekte hestehvisker.
Det begynte å bli tid for middagsmat, og vi dro til Arendal sentrum for å få oss noe godt å spise der. Der ordnet vi med take away, og fant et ledig sted ved Pollen. Maten fikk godt selskap av lyden av bølgeskvulp og solglitter fra duvende bølger.
Byen var full av sommerliv og det føltes godt å være midt i det.
D var seg selv lik, og falt for små detaljer som fikk tiden til å stoppe opp. Her ble hun og jeg stående en stund, mens hun utforsket overflater og så på former. Jeg er helt sikker på at hun bærer en kunstner i magen.
Det ble selvfølgelig også tid til en obligatorisk is nede ved vannkanten. Ingen tur til Sørlandet uten.
Før vi forlot byen fikk vi også med oss kveldsstellet til en svanefamilie. Det minte oss på at det gikk mot kveld for oss også, og vi dro tilbake til campingplassen.
Sommervarmen lå enda i lufta, og det var godt å spise kveldsmat ute. Det var også godt å ta kvelden i teltet etter en lang dag ute. D falt i søvn nesten med en gang, og sov som en stein gjennom hele natta.
Også neste morgen våknet vi opp til en solskinnsdag. Hvilepulsen var på plass, og vi nøt det enkle liv i campen vår.
Matlysten blir litt ekstra god ved havet, og frokosten tok tid også denne dagen.
Etter frokost tømte D lekekofferten hun hadde pakket med seg utover bordet. Pappa M falt fort for fingerdukkene, og før vi visste ordet at det var vi publikum på en miniteateroppsetning. Riktig underholdende.
Det ble til og med tid til en tur på stranda før vi dro videre på dagens eventyr.
Etter en runde i bruktbutikker tok vi turen til en herlig sommeroase ved navn Brekkestø. Her fant vi enda mer av Saltkråkanfølelsen.
En av grunnene til at vi dro nettopp hit var at vi hadde fått med oss hypen om at de solgte Norges største kuleis. Det viste seg å være veldig sant. Vi kjøpte to kuler hver, og det føltes som vi spiste hver vår tolitring med is. Siden sola skinte fra skyfri himmel, fikk vi litt å jobbe med. Det smakte helt fortreffelig, men vi hadde ikke tid til å nyte. Her måtte det bare spises.
Etterpå følte vi sterkt for å bevege litt på oss, og vi gikk mot et utsiktspunkt på stedet. Der ble vi en god stund, mens den friske kystlufta gjorde at vi kom til oss selv etter selvpåført matkoma.
Det lå en lun ettermiddagshete over Sørlandet, og vi bestemte oss for å finne en strand hvor vi kunne kjøle oss ned. Vi ruslet ned fra høyden og satte oss i bilen.
Vi fant en skjult perle, som plutselig åpnet seg som en oase for oss. Vannet var krystallblått og alt føltes rent og friskt. Her ble vi til den gylne timen, før vi spaserte tilbake til parkeringa, med sand mellom tærne og hår sammenfiltret av saltvann.
Vi følte at vi hadde funnet gull, og bestemte oss for å bevare det som vår egen lille hemmelighet…
På vei tilbake rakk vi til og med å hilse på hestene i nabolaget til søsteren min. Med det hadde D toppet dagen sin på alle mulige måter.
Hvem skulle tro: vi ble omsider sultne igjen etter den enorme isen vi spiste til lunsj. Vi gjorde det lettvint og bestilte med oss en pizza vi spiste sammen i campen vår.
Mens sola gikk ned bak fjellkammen tok jeg uendelig mange bilder av D på karusellen. Hun var så lykkelig, kvelden var så lun og dagens opplevelser lå så godt i magen. Jeg visste at denne ferien på dette stedet denne sommeren ville skape kjerneminner, og jeg ville synliggjøre dem i den løsslupne leken i akkurat dette øyeblikket.
Det skulle bli vår siste kveld på campingen. Litt vemodig, men vi måtte hjem til nye forpliktelser. Men det var godt å kjenne at vi på en måte hadde tatt tilbake campinglivet, og fått bekreftet at livet i telt kan være like fint som livet i vogn.
Neste morgen samlet D og jeg noen siste minner, mens leiren ble pakket ned. Vi plukket en rose fra buskene fra stranden, og la den i press.
Etterpå ville D fylle en fyrstikkeske med minner og skape sin egen lille tidskapsel.
Etter inspirasjon fra den fantastiske NRK-serien To hus tett i tett, ville hun bare ha ting i esken som begynner på s: skjell, sand, sjøgress, strå og sang. Ja, hun sang en sang inn esken, og lukket den fort igjen. Dermed var sommerminnene fra sommeren på Sørlandet forseglet.
Og så var det over. Vi forlot den nostalgiske idyllen og dro mot Østlandet igjen. Der skulle vi ta imot et nytt familiemedlem, og et nytt kapittel av sommeren 2025 skulle begynne.