Vegglidagen: et siste farvel til feriemodus
Bare to dager igjen til skolestart. D kjente på en berg-og dalbane av følelser, fra ren og umiddelbar glede til engstelse for det nye og ukjente. Heldigvis hadde vi en dag igjen full av helt andre ting. Denne dagen skulle vi kose oss. Det var tid for Vegglidagen.
Du vet det har blitt en tradisjon når hun som er spesialist på ansiktsmaling sier hun har ventet på deg, og vet akkurat hva du vil ha malt. Det ble et fint møte.
D ble en glitrende sommerfugl i år også, og speilsjekken var mer enn godkjent.
Etterpå var det tid for hest. De som ønsket det kunne fore hestene med gulrot mens de ventet på sin tur.
Og endelig ble det Ds tur. Først føltes hesten litt stor, og motet sank litt. Men hun ville mer enn hun ikke ville, og så med ett satt hun på hesteryggen. Hun fikk en fin rundtur på skogsstien, og alt var godfølelser.
Etterpå tok hun like godt traktorlappen. Kjapt levert.
Vegglidagen er et paradis for barn, med mange gratistilbud. Hoppeslott, ansiktsmaling, popcorn, ballonger og lykkehjul med godteripremier var bare noe av det de kunne kose seg med.
På området ligger også en av bygdas lekeplasser. D ville benytte anledningen til å vise oss at hun nesten er klar for å ake i den største sklia.
Trikset er rett og slett å angripe sklia fra endestykket. Da kan man gjøre turen akkurat så lang som man vil, uten å gå glipp av spenning på turen ned igjen.
Nytt av året var hinderløype for kaniner. Det kunne se ut som en ridebane, men alt var i miniatyrstørrelse. Og det var profesjonelt gjennomført, med speaker og startnummer. Kaninene var så kjappe at jeg aldri fikk tatt bilde av dem. Men jeg fikk i alle fall et bilde av D som betraktet dem mens de hentet seg inn mellom rundene sine.
Vi unnet oss en liten rast også, med vafler og kaffe i koppen. D benyttet også anledningen til å fekte litt med det nye og utrolig truende sverdet sitt.
Dagen var lys og varm, men den begynte unektelig å helle mot ettermiddag. Behovet for et varmmåltid hadde begynt å melde seg, og vi bestemte oss for å tusle hjemover.
På veien hjem var det bare oppoverbakker, og vi måtte lokke med en aldri så liten is. Det virket som bakkene ble litt lettere å forsere da.
Og med dagens fine opplevelser i magen klarte vi jammen de aller siste og aller bratteste bakkene også.
…
Det ble en fin siste lørdag i sommerferien. Bare en søndag igjen nå, så var det skolestart…