Tid for Vegglidag
Så var den her. Dagen D hadde gledet seg til helt siden samme tid i fjor, men som for oss voksne først og fremst er en påminnelse om at nå er sommerferien på hell. Uansett -denne dagen er det om å gjøre å kose seg mest mulig. I prioritert rekkefølge. Vi stilte oss først som sist i kø for å få en ridetur.
Dessverre viste det seg å bli vanskeligere enn tenkt. Hesten var sliten, og etter å ha stått en halvtime i kø fikk vi beskjed om at den nok var ferdig for dagen. Vi måtte med andre ord gi opp cowboydrømmen akkurat i dag. D skiftet heldigvis fort fokus, og hadde ikke vanskelig for å finne noe annet å glede seg til.
Ansiktsmaling var det neste på lista, og det ble et hyggelig gjensyn mellom verdens beste ansiktsmaler og D. De kjenner hverandre igjen fra gang til gang, og småsnakker sammen som om de er gamle venner. En nydelig relasjon.
Tid for å se på resultatet i speilet. Veldig fornøyd!
Ikke lenge etterpå skuet D heliumsballongene, og da var det bare å sette kursen mot dem. Valget falt på en rosa katteenhjørning.
Hun holdt godt fast i sin egen, men en slektning av den steg rett til himmels.
Et par klassevenninner fikk seg også ballonger, og en liten stund var det det største i verden.
Sammen fikk de det imidlertid travelt med å utforske resten av mulighetene på stedet, og M ble utnevnt til ballongpasser.
Sånn gikk tiden, og plutselig nærmet det seg slutten på arrangementet. Vi sikret oss en is fra isboden, så vi skulle ha mye frisk energi å ta av på vei hjem.
Og så tok vi fatt på motbakkene. De var ikke så bratte, med is i magen, glitrende ansiktsmaling, en katteenhjørning og to røde roser i hånda.
Årets Vegglidag var som forventet, og når man er sju år og veldig mye ellers er nytt, var det godt med nettopp det forutsigbare.