Saltkråkan på Sørlandet
Sommerferien var nesten på hell, men vi rakk en tur til sommerparadiset vårt. Mens M slo opp telt, måtte D ned til vannkanten, lytte til bølgene og speide utover horisonten.
Vi etablerte vår lille leir forholdsvis fort, og fant fram til rytmen som tilhører dette stedet. To telt tett i tett.
Første morgen kom med frisk vind, men også solvær. Vi fikk besøk av tante A, og kunne nyte frokosten ute.
Frokostlunsjen måtte selvsagt krones med en tur til isoasen. Sommerens overflod må jo nytes mens den er her…
Det enkle, gode liv. Dette gir livsglede. Dette gir overskudd.
Ingen tur til Sørlandet uten å ta turen innom Arendal, tusle rundt i byen og spise is på Pollen. Det har blitt en kjær sommertradisjon for oss.
Etter en lang dag sammen, dro vi alle tilbake til campingplassen. Idet det begynte å mørkne, kom det vakreste skue til syne. Månen lyste mot oss, rund og enorm, og det inviterte til en større fotoseanse nede ved stranda. Det ble kanskje mest tull og fjas, men vi var så fulle av gode følelser etter en fin dag, at det bare boblet inni oss. Det ble en fin avslutning på tiden sammen med A for denne gang. Den samme natten reiste hun videre på egne ferieeventyr.
Neste morgen kom med mer vind, men sola fulgte fortsatt hakk i hel. Vi hadde god tid, og nøt en stille lesestund i teltet mens vi ventet på resten av dagen.
Vi måtte ned til stranda igjen og sjekke forholdene. Litt kaldt i vannet, men vi fikk uansett lovnader om en fin dag.
D lagde sandslott, mens solstrålene kjælent la armene rundt henne.
Gylne sandkorn, utforming av barkbåt, en sti av skjell og lukten av hav i lufta. Sommerlykke.
Denne dagen tenkte vi ikke at tiden går, men at tiden kommer. Vi tok oss god tid. Når det begynte å rumle i magene, visste vi at det var på tide med frokostlunsj.
Gjengen vår satt rundt det lille campingbordet lenge. Drakk kaffe, skrev, tegnet og pratet sammen. Man trenger i grunnen ikke mer for å kjenne at livet er fint.
Vel, kanskje is, da. Da er i alle fall lykken komplett…
Etterpå gikk vi de få skrittene som trengtes før vi var tilbake på stranda igjen. Horisonten var fortsatt blå, og vi ville nyte det mens vi kunne.
E var også der, men brukte tiden til å feste noen tanker til ark. Hun hadde nylig kommet tilbake fra et semester i Tyskland, og var i en overgangsfase mellom her og der.
Vi ble sittende der i strandkanten en stund. Jeg lyttet til lydene fra havet, mens D formet sanden. Tidens gang hadde ingen betydning, det var bare dette. Nå.
E tok seg en liten hvil i teltet sitt, mens D bestemte seg for å sette i gang prosjekt skattejakt. Hun tegnet flere skattekart, og plasserte dem rundt omkring. Det hele var nøye gjennomtenkt, og det ene kartet skulle føre til det neste. I enden av skattejakten skulle det selvfølgelig være en ekte skatt. Den måtte hun skaffe til veie selv, og hun valgte ut noe av det beste hun kan tenke seg: kjærligheter på pinne. De ble gravd ned i håp om at noen en dag skulle klare å finne fram til dem.
D var ikke helt ferdig med å skape. Etter rigging av skattejakt var det tid for maling med vannfarger. Det prosjektet måtte avsluttet etter ikke altfor lang tid, da vinden begynte å bli ertete. Den lekte med håret til E og lot arkene få seg en svingom rundt på campingen.
Det ble brått et lite taktskifte da M kom tilbake fra et lite ærend. Han hadde fått tak i et SUP-brett, som uten tvil kunne åpne for litt nye opplevelser i vannet. Hele gjengen hjalp til med å gjøre det klart for sjøsetting -hver på sin måte.
Alle fikk prøve seg på brettet, og det falt i smak for hele gjengen. At det var langgrunt og at vi nok ikke så spesielt elegante ut, er mindre viktig. Vi koste oss, og vi plasket rundt i vannet en liten evighet. Men så traff noen ikke helt uventede regndråper oss, og vi tok det som et tegn på at det var på tide å komme seg på land igjen.
Vi tok turen inn til Grimstad for å se oss litt rundt der. Det så koselig ut ved første øyekast, men sightseeingen ble brått avbrutt av at vi ble innhentet av regnet. Vi søkte raskt under tak .
Vi lot oss friste til å bestille burgere og pizza. Det må ha vært noe med været som innbød til comfort food. Det var i alle fall et godt måltid, og når vi etter hvert gikk derfra, var det et lettere regnvær som drysset ned over oss.
Tilbake på campingen søkte vi tilflukt i teltene våre. Der spiste vi smågodt og leste i bøker mens regndråpene falt på teltduken. Det var noe utrolig beroligende og omsluttende i det.
Etter hvert var det bare duskregn igjen i lufta, og vi våget oss ut av teltet for å få en strekk på beina. D måtte sjekke hvordan det stod til med skattekartene og om det var noen strandede maneter der hun måtte redde.
Vi åt en enkel kveldsmat der nede på stranda. Lufta føltes frisk, god og renset, og alle var blitt døsige av den. Vi lengtet etter å tråkle oss inn i soveposene våre og ta en tidlig kveld.
Aller først måtte vi bare ta over oss den stille kveldsstemningen en siste gang. Vi visste at det var et skikkelig uvær i vente, og at dette kom til å bli den siste kvelden vår på campingen denne sommeren.
Det var forholdsvis fint vær da vi våknet neste morgen. Planen vår var å pakke sammen leiren i løpet av ettermiddagen, for uværet var ikke varslet før et godt stykke utpå dagen. Vi ønsket å være til stede og nyte helt til tiden var ute.
D og jeg gikk oss en liten morgenpromenade. Hun ville filme og ta bilder og slik forevige dette årets Saltkråkanopplevelse for oss.
Vi tok inn over oss alle de fine, rustikke detaljene, speidet etter maneter og sjøstjerner og snakket om livet. D er en klok liten jente, som det er spennende å samtale og undre seg sammen med.
Denne morgenen var det også et betydelig antall forkomne maneter på stranda. D utviklet en egen redningsaksjon for å berge dem. Hun var overbevist om at hun klarte å gi flere av dem livet i gave.
E kom også etter hvert for å holde oss med selskap. Imens begynte M så smått å pakke ned de delene av leiren vi kunne klare oss uten.
Det ble en lang seanse i vannet på SUP-brettet igjen. Til slutt var vi nesten skrukkete, og ble enige om at det var på tide å komme seg opp av vannet. Brettet ble pakket ned, og vi tenkte at det hadde vært en god investering.
D og E spilte ball, og la plutselig merke til en åpning bak hyttene som de aldri hadde sett før. Der åpnet det seg et helt ny verden, med en helt annen atmosfære enn i det åpne landskapet på campingplassen.
Dette måtte utforskes nærmere, og D dro meg med inn i skogen. Vi fulgte smale stier i tett vegetasjon, innover og oppover. På veien så vi spor av levd liv og ting som har vært.
Etter å ha gått i en sløyfe, oppdaget vi plutselig horisonten vi er blitt så glad i fra en en annen vinkel. Vi var tilbake det vi hadde startet. Det var som å ha funnet en vei til et Narnia, der man gjennom en enkel passasje kom til en helt annen verden. Poff, så var vi like brått tilbake, og det var som tiden hadde stått stille mens vi var der.
Det hadde den selvsagt ikke. I mellomtiden hadde det vært stor aktivitet i leiren vår, og det var bare en siste innspurt som gjenstod. Da fikk sandstrand, hemmelige eventyrskoger og fotosafari bare være, her måtte alle trå til med en siste sjauing. Og brått var flekken vi hadde levd på de siste dagene tom for spor etter oss. Men i kameraet lå minnene godt bevart, og ikke minst i hoder og hjerter. Det hadde vært nok en nydelig sommerferie på vårt eget Saltkråkan.