Til utlandet 6/12: Med hjerte for Tübingen
Det ble en ny dag, og etter en kjapp frokost i leiligheten tuslet vi ned mot togstasjonen. Vi skulle gjøre en liten utflutk til Tübingen denne dagen, en sjarmerende universitetsby omtrent en times togtur unna.
Vi la fort merke til den gode atmosfæren, og den umiddelbare stemningen var kul og urban. Kanskje det henger sammen med at byen har Tysklands laveste snittalder, 39,1?
Vi hadde imidlertid ikke gått så langt fra stasjonsområdet før det åpnet seg en dimensjon til: fargerike bindingsverkshus med mengder av sjarm og egenart.
Vi beveget oss inn i gamlebyen, hvor gatene ble smalere og bilene færre.
Vi slo oss ned midt i menneskemylderet, og slappet av med litt kaffe, is og gjærbakst. Det føltes som vi var midt i hjertet av noe, og det var et fint sted å bare ta alt inn over seg.
Og så var det alle detaljene, da. Etter hvert som vi beveget oss videre, ble E og jeg fort en baktropp, der vi prøvde å dokumentere sjarmen med kameraene våre. D og M tuslet i forveien, men hadde det like fint med det.
Vi beveget oss stadig oppover, og vi var ikke alene om det. Målet på toppen av bakkene var Schloss Hohentübingen. Slottet er et viktig senter for byens universitetsliv. Byggverket er nevnt allerede i 1078, og har spilt en viktig rolle opp gjennom i historien. I dag er det naturlig at slottet huser Museum Alte Kulturen.
I borggården ble oppmerksomheten vår umiddelbart fanget av et gigantisk hode. Det viste seg å være en marmorreplika av en statue av keiser Augustus. Tenk bare hvor mektig skulpturen må ha vært i sin helhet…
Som samfunnsfagslærer koste M seg ekstra her. Han fortalte og gjorde historien levende for oss.
Etter hvert beveget vi oss ned fra høyden igjen, gjennom nye smale og sjarmerende gater. Fotosafarien fortsatte.
Tenk, her lever folk sin hverdag. Byen er ikke til pynt, men brukes. Jeg elsket blandingen av uttrykk, varmen, mangfoldet og toleransen.
Etter hvert meldte det seg et behov for en liten pause igjen. D slo som vanlig til med is, mens vi andre prøvde oss på en klassisk Apfelkuchen.
Etter en god rundtur så vi plutselig at vi var tilbake ved markedsplassen, rådhuset og neptunfontenen. Vi hadde rundtet gamlebyen, og det var på tide å bevege seg ut av boblen.
Detaljer, detaljer, detaljer.
Da vi nesten var på vei hjem, kom vi over en lekeplass som bare måtte testes ut. Her var det mye å boltre seg med, ikke minst en labyrint for de som var små nok til å komme seg inn i den. D koste seg der lenge, og ville helst ikke komme ut igjen. Hun fant sin egen lille verden som de voksne ikke kunne påvirke.
Klokka gikk nesten fra oss, og plutselig var det litt om å gjøre å komme seg tilbake før det var blitt altfor sent. Vi begynte å tråkke tilbake samme retning som vi hadde kommet inn.
Vi tok oss tid til en liten stopp ved Neckar, for å observere de lokale gondolbåtene. Det var nesten eksotisk.
Vi sugde til oss noen siste glade inntrykk…
…før vi var tilbake på togstasjonen og var klare for turen hjem igjen.
Vel framme igjen i Stuttgart tok vi en liten pitstop i leiligheten, før vi gikk på gresk restaurant. Det finnes det ikke bilder av, men smaksminnene har vi tatt med oss. Det var en deilig avslutning på en nydelig dag i vakre omgivelser.