Det ble igjen en fotoutfordring der jeg trodde jeg hadde en løsning klar som viste seg å ikke funke. Så da måtte det improviseres igjen. Lyssilhouetten er skapt ved at M holder lommelykta på telefonen tett bak modellen. Hun blokkerer lyset, men det slipper igjennom akkurat nok stråler til at de danner et gyllent omriss rundt henne.

Jeg har prøvd å fotografere med strobeblitz før, og jeg synes det er utrolig artig. Jeg var derfor skikkelig motivert for å løse ukas fotoutfordring ved hjelp av denne metoden. Jeg fant noen fototips på nettet, og tilpasset disse etter egne behov underveis. Jeg fikk til omtrent det jeg ville, og både tenåringen og jeg er fornøyd med resultatet.

Planen var å fotografere i sol i dag, og fange skygger av bladverk på et ansikt. Dessverre var det overskyet i dag, så jeg måtte gå til plan B. Jeg lånte ei kraftig lommelykt, og satte den mot ei bladrik stueplante. På den andre siden av planta plasserte jeg M. Så var det litt rugging fram og tilbake, både på plante, lommelykt og M før jeg fikk de skyggene jeg ville ha.

Vi har vært på en liten utflukt i dag, og da tenkte jeg at jeg måtte gjøre unna fotoutfrodringa underveis. Uten å ha lest meg noe særlig opp på teorien, fyrte jeg løs som best jeg kunne. Hønsebildene er et eksempel på dette. På vei hjem i bilen tenkte jeg at jeg skulle lese litt om alt-i-fokus-fotografering, bare for å få tida til å gå. Det viste seg at det var mer komplisert enn jeg hadde tenkt meg fram til.

Med denne bildeserien ville jeg la linjer føre inn mot hovedfokuset i motivet. Jeg ville at de skulle lede seerens blikk mot modellens blikk. Det første bildet ga jeg i tillegg en vri ved å vende det horisontalt. Nå ser der ut som E balanserer på kanten av et stup, og linjene leder mot hånda, som nesten er i ferd med å miste taket.

Tiden gikk litt for fort, og jeg fikk ikke muligheten til å prøve meg fram så lenge at jeg kom helt i mål. Men et slags resultat ble det nå uansett, selv om jeg nok skulle ønske jeg hadde fått crispheten i det første bildet med på de neste bildene.

En lightbox over en regnbueparaply.

Å male skyer på himmelen.

Vi tok med oss paraplyen ut i det triste maiværet, og prøvde å fange kontrasten mellom den menneskelige rastløsheten (og lengten etter varmere dager) og det stadhaftige i naturen. Den har sin egen vilje. Alltid.

Når man gjør seg så liten man bare kan for å gi modellen fullstendig overtak i situasjonen.

Et bilde kan si mer enn tusen ord, men dette bildet vil jeg gjerne bruke noen støtteord til.

Jeg elsker bokeh-bilder, og jeg elsker å forme lyset i slike bilder. Men jeg synes det er fryktelig vanskelig, og jeg vet enda ikke hva som er den magiske formelen eller balansen mellom elementene. Derfor knoter jeg voldsomt mens jeg holder på, og jeg bruker lang tid på å falme nesten i blinde. Helt til jeg til slutt sier meg fornøyd med det jeg har, og finner ut at resultatet ikke ble så verst likevel.

En vakker vårdag, et par speil og en kul tenåring. Med kameraet pekende ned mot refleksjonen, søkende etter det som måtte avtegne seg der, synes jeg at jeg på en fiffig måte fikk high angle-bilder som føles litt low angle. Finurlig, men helt innafor (mener jeg selv i alle fall…).