Keep looking where the light pours in.

Fra det helt nære…

En duk på gulvet, en 28mm og ett stykk treåring som skulle være med på sin første fotoutfordring. Det gikk over all forventning. Hun tok instruks, og hadde ro på seg til å bli til jeg hadde det jeg trengte.

En sirlig nedskrevet adresse, gulnet i kantene. Gjemt i det hemmelige rommet i kameraveska som har levd et liv før meg. En gåte. Hvilke minner foreviget dette kameraet?

Det så ut til å bli en grå dag, så jeg startet dagens utfordring med alvelys og en spruteflaske med vann. Jeg tryllet fram et spindelvev ved hjelp av vanndråper, og fikk M til å holde alvelysene bak, med litt avstand fra motivet. Det gjorde jobben, og jeg fikk til det jeg ville.

Kanskje har jeg strukket tematikken for langt, men jeg ville så gjerne ta noen siste portrettbilder av E før hun drar ut i verden og blir borte altfor lenge.

Ukas fotoutfordring ble én dag på overtid, fordi uka som gikk rommet start i ny jobb og det å ta imot et nytt familiemedlem .

Temaet var “soft”, og jeg fortolket det til soft focus.

Noen av sommerkveldene har bydd på spektakulære solnedganger. Men akkurat i kveld var himmelen litt mer ordinær. Siden jeg uansett hadde som målsetting å gjennomføre ukas fotoutfordring -solnedgang- måtte jeg finne en annen måte å gjøre bildene interessante på.

I dag var det en grå og trist dag. Men jeg hadde brukt litt tid på research i forkant, og hadde bestemt meg for hvordan jeg ville løse fotoutfordringen #colourful.

You are magic. Own that shit.

-The Goddess Rebellion

Ukas fotoutfordring skjer i et mellomrom. Mellomrommet mellom her og der. Vi har nettopp kommet hjem fra Berlin, og kroppen er rastløs etter å fortsette livet der. Samtidig er det godt å komme hjem til det som er vårt og det som er vår hverdagsrytme.

Når man hører monokrom er det fort gjort å tenke svart/hvitt. Jeg er veldig glad i svart/hvitt bilder, og ville gjerne bruke det i ukas utfordring. E stilte opp, og jeg ba henne kle seg i helsvart for slik å skape sterke kontraster. I etterarbeidet så jeg imidlertid at jeg like gjerne kunne beholde fargene og jobbe videre med dem -selv om det gikk i svart.

I dag fikk jeg E til å klatre opp på en mur, mens jeg selv satte meg på huk nedenfor den med objektivet vendt oppover.

Jeg har brukt teknikken med strobeblitz på fotoutfordring tidligere, men jeg ville gjerne prøve det igjen. Målet var å finne en innstilling som tillot meg å ta mindre kornete bilder, samtidig som jeg klarte å beholde en tydelig bevegelse. Det fikk jeg til, og det er jeg kjempefornøyd med.