Å fortelle et år med tolv bilder

Januar

Vi startet året på fjellet, i snøen, og fortsatte også utover å utnytte de fine vinterdagene. Vi tok med oss sparken på luftetur, og tente opp i bålpanna. Dagene var rene, skarpe og friske, og vi opplevde virkelig å sitte med ei hel blokk med blanke ark som vi ønsket å bruke best mulig.

Februar

Årets korteste måned var som vanlig innholdsrik, og fylt med fest og moro. Jeg ble hyllet på morsdagen, vi spiste fastelavnsboller, og feiret toårsdagen til lilleD. Også i år ble det en koronafeiring, men det var plass til de aller nærmeste. Vinteren bet seg fast i begynnelsen av måneden, og ga oss flere crispe dager. Men plutselig ga den etter, og solstrålene som lenge hadde strukket seg mot oss, ga oss nå kjærtegn fylt med vårens varme.

Mars

Det ble vinterferie, og vi trakk som ofte før mot fjellet. Snøen var myk og omsluttende, og alt føltes som en lang klem. Men hverdagen startet brått, og jeg ble sykemeldt. Det føltes som jeg hadde ramlet ut av den normale rytmen og levde i min egen tid. Jeg fylte dagene med det jeg trengte for å bygge meg selv opp igjen, og jeg brukte fotografering som terapi. Lyset var vakkert, og inspirerte meg i motivene mine. Utenfor min egen lille boble, tok kaffeeventyret til M form. Kaffebrenneriet åpnet, og den lille bygda med det store hjertet viste enorm interesse. Framtiden rommet plutselig så mange muligheter.

April

Vi startet måneden på hytta, og nøt at det var påskeferie og velfylte påskeegg. Vel hjemme igjen malte lilleD med med små pensler, mens jeg tok fatt i de store. Jeg ga noen vegger en lunere farge, og opplevde at rommet ble enda litt bedre å være i. Etter ferien bet jeg tennene sammen og prøvde meg på jobb igjen. Jeg stod i det, men det føltes ikke godt. Til slutt valgte jeg å si opp stillingen min, og krysset fingre for at ny jobb fra høsten av skulle gi meg en bedre magefølelse. For å holde de litt tunge og store tankene på avstand, gravde vi litt i jorda. Vi plantet frø og håpet at små, grønne spirer etter hvert skulle melde sin ankomst.

Mai

Vårmåneden meldte sin ankomst, men det føltes ikke som vår. Ute var det kaldt, vått og grått, og det var grønnere i vinduskarmen inne enn ute i hagen. Men festdagene kom likevel, og på 17. mai klarte jeg akkurat å sette sammen en liten bukett hvitveis fra den vanligvis så bugnende hvitveissletta bak huset. Etter lang tids venting ble det arrangert ESC igjen. E og jeg kledde oss opp og heiet rocken i mål. Den største festdagen ble likevel da husets tenåring ble sweet sixteen. Sammen med de nærmeste fikk vi feiret den unike jenta vår, og da selskapet var slutt, satte hun seg i bilen og la ut på sin aller første øvelseskjøring. Så stor har hun altså blitt… I slutten av måneden ble vi endelig belønnet med varme, og vi kunne omsider fylle opp badebassenget, spise uansvarlig mye is og gå barbeint på plenen.

Juni

Dagene fyltes av såpebobler, jordbær og lette sommerkjoler. Vi telte ned dagene mot sommerferie, og visste at det ville bli ekstra spesielt i år. Både M og jeg hadde våre siste arbeidsdager på skolen, mens E var avgangselev. Det ble et ordentlig punktum denne gangen. Vi følte på en enorm frihetsfølelse, og tok med den nyanskafne campingvogna vår på en første utflukt. Livet føltes ukomplisert og fint, og det var lett å finne lykkefølelsen.

Juli

Vi stod midt i sommeren, og tok med oss campingvogna på tur igjen. Vi dro til Sørlandet, og hadde fantastiske sommerdager sammen, på akkurat den måten som passet oss best. Vi badet, hang med søsteren min og besøkte dyreparken. Vi feiret bryllupsdag og var på korte utflukter i nærmiljøet og stornærmiljøet. I slutten av måneden pakket vi inn i campingvogna igjen, og la ut på en strabasiøs ferd mot Vestlandet. Det var blått, eksotisk og bratt, og helt fantastisk. Ferie i hjemlandet gjorde godt, selv om vi savnet Berlin.

August

De siste sommerferiedagene ble visket ut av regn. Vi var sammen hjemme, og kjente på hver våre sommerfugler i magen. Vi kjente på at alt ville begynne på nytt for oss alle sammen denne høsten. Hverdagen startet med et brak, og rytmen ble skrudd opp adskillige hakk. Alle i familien måtte bli kjent med nye steder og roller, og det var mye å tilpasse seg til. Det var strevsomt, men vi klarte det. Men det ble ekstra viktig å verne om den fritiden vi hadde. Helgedagene ble brukt til å dyrke fram hverdagslykke og ta vare på de gylne øyeblikkene.

September

Jeg ble ett år eldre, og merket det godt. Jeg begynte å kjenne på at tiden går fort, og at jeg må bli flinkere til å bruke dagene jeg har. Jeg våget meg ut av komfortsonen, og registrerte et enkeltpersonsforetak som fotograf. Etter en seig sommer, var solsikkene vi hadde plantet fram ferdig foredlet. Jeg var stolt som en forelder, og fotograferte dem i alle slags kontekster. Høsten eksploderte i farger før den kulminerte i det duse. Jeg hadde litt av den samme kampen inni meg, og var usikker på utfallet. Hadde jeg gjort rett i valget av ny hverdag?

Oktober

Høsten hvilte i seg selv, og var vakker som aldri før. Stormen hadde likevel virkelig begynt å rase inni meg, og for å kontrollere den best mulig, der jeg stod midt i stormens øye, fotograferte jeg. Høsttablåer, lys, hverdagsobservasjoner og de jeg er glad i.

November

Jeg innledet måneden med en ny sykemelding, og visste at denne gangen ville det ta tid. Jeg var helt brutt ned, og sorgtung over å ha satset og endt med et dårlig valg. Jeg følte meg fanget i en hverdag jeg ikke ønsket. Dagene gikk med til å være snill mot meg selv. Jeg luftet hodet på lange gåturer, fotograferte, trente og leste. Midt i det hele blomstret kaffeeventyret, og det dro seg til med oppdrag før jul. M var mye opptatt, og det luktet alltid ferskbrent kaffe i rommene vi oppholdt oss i. Så plutselig rammet det store uværet oss. Det rev opp naturen rundt oss, og gjorde at vi ble strømløse i flere dager. Det skapte en egen ro midt i alt stresset. Stearinlys og knitring i vedfyren gjør noe med miljøet. Ikke lenge etter at strømmen var tilbake, meldte adventstiden sin ankomst, og dagene rullet målrettet mot årets finalemåned.

Desember

Juleforventninger og forpliktelser hånd i hånd, til man plutselig står midt i jula. Dagene er allerede minner, og heldigvis av det gode slaget. Vi har bakt og pyntet og hatt juleverksted, sett på adventskalender og spist rekordmange lussekatter. Det har vært en fin jul, selv om den selvsagt har gått altfor fort. Nå er det ingen annen utvei enn å ønske det nye året velkommen. Det står der nytt og veldig annerledes, og jeg ser på det med litt skrekkblandet fryd. Men jeg tror det vil bidra til at hver av oss vil vokse litt ekstra. Jeg håper det. Vi trenger det.