Ikke alle liker kaffe…
[Reklame for egen bedrift]
.
.
.
Det går veldig bra med kaffeforetaket vårt, Kjemhus kaffebrenneri. Folk fra både nær og fjern anerkjenner kaffen og sier den er god. Det er vi stolte av. Men noen har ikke gane for kaffe, verken vår eller andres. De ønsker imidlertid fortsatt å støtte den lokale bedriften, og har spurt om det er plass for litt te også. Det er det. Ikke vår egen, men te vi har importert fordi vi går god for den: Ace Tea. Vi er stolte over å ha dette produktet med på laget vårt.
Let´s do 52/45: Candid relationship
Jeg hadde tenkt en stund på ukas utfordring -candid realtionship- og ikke fått noen ideer til hvordan jeg kunne løse den. Jeg trodde jeg måtte finne et motiv som viste et skjult forhold. Litt tilfeldig fant jeg (nesten på overtid) ut at candid ikke betyr skjult (jeg tror jeg i alle år har blitt lurt av den norske oversettelsen candid camera = skjult kamera), men rett fram, ærlig og ekte. Det snudde hele utfordringen opp ned for meg. For hvem er det som har det ekteste forholdet jeg vet om? Jo, jentene mine! Jeg måtte jo bare fotografere dem i samspill, uten å ha for mye regi på det.
Mens vi venter…
[Reklame for egen bedrift]
.
.
.
Vi har så vidt begynt å planlegge litt for jul her hjemme. Også i det nokså ferske kaffebrenneriet vårt. Kaffebrennesjefen selv har kommet opp med en egen adventskalender som kan følge den som ønsker det gjennom førjulsstresset.
Let´s do 52/44: Zoom while shooting
I dag stilte jeg opp et bruktmarkedfunn fra Berlin. Så satte jeg kameraet på en tripod, og eksperimenterte med litt forskjellige innstillinger. Og sist, men ikke minst; jeg zoomet, i litt forskjellig tempo og med litt ulike metoder. Jeg synes resultatet ble vakkert. Buketten suger meg som seer inn i motivet, samtidig som det ser ut som den er på vei ut av bildet (i alle fall ut av ramma). Poetisk.
Instagram i oktober: de nære ting
Fargene har gått over i en dusere nyanse. Alt forbereder seg på å gå i dvale. Inni meg raser det. Jeg skulle ønske jeg også kunne gå i dvale. Men det kan jeg ikke, og i mellomtiden holder seg fast så godt jeg kan i normaliteten og hverdagen.
Let´s do 52/43: Framing
Denne gangen ville jeg at resultatet skulle bli litt røft og improvisert. Jeg brukte kun vinduslys og håndholdt kamera. Og selvfølgelig en nydelig og vakker modell (min muse), og ei potteplante.
Hverdagsobservasjoner V/V
Piknik i nærmiljøet.
…
Det åpner seg et eget lite univers når man blir invitert med inn i rollespillverdenen til lilleD. Hun ba om å få en gulrot og en matboks, og vips, så hadde hun laget en nistepakke. Det igjen krevde en liten utflukt. Og med den en hel historie om hvem som dro hvor og hva som skjedde. Pikniken endte i sofaen, men egentlig hadde vi reist langt. Og vi var kjempesultne etter alt vi hadde opplevd før vi fikk satt oss ned for å ta en pust i bakken.
Hverdagsobservasjoner IV/V
Hverdagsmiddag.
…
Å komme hjem fra en lang dag på jobb. Å være full av inntrykk som må bearbeides. Å kjenne at noe ble som det skulle, mens noe gjerne skulle vært annerledes. Å prøve å lande hjemme mens jobben fortsatt kverner i bakhodet.
Hverdagsobservasjoner III/V
Rotete spisebord og forefallent arbeid.
…
Åpent kontorlandskap. Utsikt mot fjelltoppene og det rolige, dvelende der ute. Utsikten bringer ro inn til rommet, og gjør hverdagsrotet og alle oppgavene som venter mer overkommelig.
Hverdagsobservasjoner II/V
Solstråler i sommerens siste moro.
…
Sommeren er for alvor over når snøen legger ei hvit dyne over alle flater. Vi tar sesongens siste ryddesjau, og tenker at det var fint.
Hverdagsobservasjoner I/V
SuperD, storesøster og et dukkehus.
…
Øyeblikket de begge har fortapt seg i. Lyset som faller så fint på dem og rammer inn det aller fineste jeg har.
Let´s do 52/42: Catch lights
Jeg har et motiv på netthinna som jeg bare måtte kjøre forbi den gangen jeg så det. Men jeg klarer ikke å glemme det. Jeg vet at jeg må finne veien tilbake og få fotografert det.
En magisk høstmorgen
M og jeg dro ut tidlig en søndagsmorgen for å finne motiv på fotografere. Vi lette etter myke muler, men fant dette: Tåke som danset over vannspeilet, mens høstens farger prøvde å trenge gjennom sløret. Akkurat så vakkert kan det faktisk være, uten at noen er der og bevitner det. Så flaks at vi akkurat denne morgenen kom akkurat hit til akkurat rett tidspunkt.
Let´s do 52/41: An animal
Utfordringen i dag var ikke av det fototekniske slaget. Det handlet om å finne dyr. Opprinnelig ville jeg gjerne finne en hest og fotografere den myke mulen, helt inntil. Jeg fant da også noen hester, men de var på tunet til folk, og jeg fikk meg ikke helt til å snike innpå på den måten. Til slutt fant jeg noen kyr som gresset tett opp mot veien, og da fikk jeg endelig sjansen min.
Bujo i oktober: når stress blir til rutiner
Det har blitt høst på ordentlig, og de travle dagene fra overgangen har nesten blitt til rutiner. Men det er fortsatt alfa og omega å holde oversikt over dagene, ellers kan rutiner skli ut og bli kaos.
Let´s do 52/40: Light painting
Enda en gang har jeg prøvd meg på noe jeg ikke har fått helt til. Jeg synes likevel jeg har fanget noe, så da våger jeg å dele det likevel.
Vi har kledd på veggene
Det ble ingen oppussingsprosjekter i sommer. Men for å tøyle rastløsheten min litt, fikk jeg i alle fall aksept for å endre litt på uttrykket i spisestua. Det dreide seg ikke om jåleri, men et ønske vokst fram etter måltider rundt bordet. Sola kan bli ganske insisterende akkurat i denne kroken, og da er det greit å kunne ta grep.
Let´s do 52/39: Triangles
Skygger, lys og en pyramide.
Instagram i september: krav om en intens tilstedeværelse
September -måneden der fargene både blir blassere og mer intense. Høsten kommer med alle sine bølger, og det er om å gjøre å bare være med på bevegelsen. Måneden varte et lite sekund, full av alle hverdagens nye rutiner.
Høstvibber på fredag
De vakre detaljene i en sopp, som et helt mikrounivers i seg selv. En dag skal jeg få oversikt nok til å kunne ta med meg kurven ut og fylle i den. Enn så lenge får jeg bare nøye meg med å betrakte.