Vi tok med oss paraplyen ut i det triste maiværet, og prøvde å fange kontrasten mellom den menneskelige rastløsheten (og lengten etter varmere dager) og det stadhaftige i naturen. Den har sin egen vilje. Alltid.

Når man gjør seg så liten man bare kan for å gi modellen fullstendig overtak i situasjonen.

Et bilde kan si mer enn tusen ord, men dette bildet vil jeg gjerne bruke noen støtteord til.

Jeg elsker bokeh-bilder, og jeg elsker å forme lyset i slike bilder. Men jeg synes det er fryktelig vanskelig, og jeg vet enda ikke hva som er den magiske formelen eller balansen mellom elementene. Derfor knoter jeg voldsomt mens jeg holder på, og jeg bruker lang tid på å falme nesten i blinde. Helt til jeg til slutt sier meg fornøyd med det jeg har, og finner ut at resultatet ikke ble så verst likevel.

En vakker vårdag, et par speil og en kul tenåring. Med kameraet pekende ned mot refleksjonen, søkende etter det som måtte avtegne seg der, synes jeg at jeg på en fiffig måte fikk high angle-bilder som føles litt low angle. Finurlig, men helt innafor (mener jeg selv i alle fall…).

Jeg tok ikke sjansen på å vente på det gylne kveldslyset, for værvarselet sa at det ville skye til utover dagen. Det ble litt stuntfoto; om å gjøre å rekke det før det ble for kaldt og før lilleD ble utålmodig. Men innstillingene på kameraet var bevisst valgt, og jeg fikk til å fange en litt californsk, støvete solstemning, akkurat som jeg var ute etter.

Speilbildet og lyset. Jeg fikk som ofte fanget noe annet enn jeg hadde planlagt, men det uventede ble plutselig akkurat det jeg var ute etter.

Jeg fascineres av månen, og har prøvd å fotografere den flere ganger. Jeg har enda ikke fått til drømmebildet, men jeg fortsetter å prøve. Ett mål er å klare å ta et bilde av månen i kontekst. Jeg er i gang, men for å få det til skikkelig, må jeg trolig kombinere fotokunnskap med Photoshop. Der er jeg ikke enda….

Ukas fotoutfordring ser kanskje enkel ut, men det var mye rikking fram og tilbake og organisering utenfor ramma. For å få et enkelt uttrykk, måtte det en komplisert rigging til. Men kanskje er det nettopp i det enkle at det finnes dybde…